Om det å gi. Eller hvordan er det egentlig?

Jeg har tenkt mye på det å gi. Inn i kirke og menighet. Og jeg må innrømme at jeg har vært treg i perioder.
Gått og grublet over «Hvordan er det egentlig?» i stedet for å kunne tro.

For jeg tror at det er mange av oss som tenker slik: Om den som gir inn i Guds rike, skal få mer tilbake enn en selv har gitt, hvordan er det med denne økonomien egentlig? Hvor kommer overskuddet fra, driver Gud og trykker penger til oss eller hvordan er det det funker?

Men det er merkelig egentlig. Når jeg har minst, da gir jeg. Da orker jeg ikke bekymre meg over hvor disse pengene skal gå, jeg vil heller gi alt i Guds hender for jeg ser at jeg ikke klarer meg uten ham da.
Om jeg har penger, da går jeg i den fellen at jeg tror jeg kan styre det selv.

Men nå, som jeg ser at jeg har lite penger igjen og begynner å gi, da får jeg det som jeg behøver. Jeg forteller ikke om slikt til andre, jeg går ikke og tigger, heller ikke vil jeg klage over noe så det forblir helst mellom meg og Gud.

Og det begynner å bli såpass mønster i det nå at jeg begynner å se det. Hvordan det henger sammen. Og dette vil jeg fortelle videre.

For det har seg slik at vi er rike, men uten Gud klarer vi ikke å se det. Vi klarer ikke å se hvordan det er slik, eller hvordan vi kan håndtere det. Uten Herren går vi rundt blinde, og vi gjør alt som er godt i stykker.

For å ta et mye omtalt eksempel: Vi sløser bort nær halvparten av all mat vi produserer. Fordi vi ikke ikke bryr oss, og fordi vi ikke vet hvordan vi kan håndtere den bedre. Omtalt her blant annet.
Og hvor mye mer sløser vi ikke på konflikt, misforståelser, krig og urettferdighet? Vår klode har mer enn nok for oss alle sammen, om vi bare visste å kunne håndtere det rett.
Om vi lever trofast etter Herrens vilje og hans rettferdighet, så er Gud en ordningens gud som vet å løse slike problemer for oss.
Vi har rikdommene allerede, vi trenger bare Herrens hjelp for å fordele alt rett. Slik vi at alle kan få det vi behøver.

Så hva er det å leve trofast etter Herrens vilje da? Hva er det som er Hans beskjed til oss?
Misjonsbefalingen ber oss om å gå ut og gjøre alle folkeslag til Hans disipler. Nye testamentet lærer oss mye annet også, og om ikke det var nok så les også resten av Bibelen. Gamle testamentet inneholder mye verdifullt, jødene glemte bare i sin iver at de var barn og at de behøvde hjelp til å kunne gjøre det som de var bedt om. Skal vi nærme oss voksne, må vi også få med oss det som er verdifullt i det gamle testamente.
Tiende er et godt eksempel.Ikke som en lov, men som en oppfordring. For hvordan ellers skal vi kunne holde oppe et godt samfunn der kan lære det vi behøver?

Jeg skriver fordi jeg har glemt dette, men likevel tidvis oppdager at det er rett. Ikke kall meg for et godt eksempel.
Det lille jeg oppdager, likevel, er nok for Herrens nåde som er god mot meg.
Jeg gir litt, og Herren ser til at folk husker på meg. Når de har mat som de ikke vet hvor de skal gjøre av, så tenker de på meg i stedet for å kaste det. Jeg får å spise, verdt mer enn det jeg har gitt.
En fattig lønn kanskje, men slik blir det vel når jeg gir som om jeg var fattig?

Alt tilhører i utgangspunktet Herren, vi har fått å låne fordi vi ikke har tillit til Ham. I den tro at vi på en eller annen måte skal kunne gjøre bedre enn Ham.
Så det er ikke en gang snakk om å kunne gi. Det er snakk om å ha tillit til at vår Gud kan ordne ressursene bedre enn oss, og la Ham gjøre det etter Hans vilje.

Nå er det ikke snakk om at vi skal gi til hva som helst. Vi skal spørre Herren om hva Han vil at vi skal gjøre med det vi har, å kunne gi pengene rett er å kjenne Hans veier. Det er ikke uten grunn at Paulus ber oss om framfor alt å lære kjenne det profetiske, det er å lære kjenne Herrens veier slik at vi kan gå etter dem. Også skal vi gjøre det, etter beste evne.

Jeg tror ikke at vi skal være redde for å gjøre feil, Herren vet hvor små vi er og Han tilgir oss for det. Det er ikke sikkert at de vi gir til gjør rett alltid, men slik som Herren tilgir oss så skal vi lære å kunne tilgi dem for det. Slik som de gode tjenerne i Jesu liknelser drev handel med de pengene de fikk. De risikerte å tape alt, men det var uansett av det gode for Herren visste at de handlet i tro på en god Herre. Det var den dårlige tjeneren som trodde han kunne bli straffet ved å risikere og derfor gravde det ned til ingen god nytte.
Vår jobb er å vite å vende om når vi ser at noe er galt, så skal vi lønnes i vår tro på vår Herre som kan gjøre allting godt for den som tror på Ham.

Ut å gå! Oss alle sammen! Forvalte godset etter Herrens vilje!