Om det å gi. Eller hvordan er det egentlig?

Jeg har tenkt mye på det å gi. Inn i kirke og menighet. Og jeg må innrømme at jeg har vært treg i perioder.
Gått og grublet over «Hvordan er det egentlig?» i stedet for å kunne tro.

For jeg tror at det er mange av oss som tenker slik: Om den som gir inn i Guds rike, skal få mer tilbake enn en selv har gitt, hvordan er det med denne økonomien egentlig? Hvor kommer overskuddet fra, driver Gud og trykker penger til oss eller hvordan er det det funker?

Men det er merkelig egentlig. Når jeg har minst, da gir jeg. Da orker jeg ikke bekymre meg over hvor disse pengene skal gå, jeg vil heller gi alt i Guds hender for jeg ser at jeg ikke klarer meg uten ham da.
Om jeg har penger, da går jeg i den fellen at jeg tror jeg kan styre det selv.

Men nå, som jeg ser at jeg har lite penger igjen og begynner å gi, da får jeg det som jeg behøver. Jeg forteller ikke om slikt til andre, jeg går ikke og tigger, heller ikke vil jeg klage over noe så det forblir helst mellom meg og Gud.

Og det begynner å bli såpass mønster i det nå at jeg begynner å se det. Hvordan det henger sammen. Og dette vil jeg fortelle videre.

For det har seg slik at vi er rike, men uten Gud klarer vi ikke å se det. Vi klarer ikke å se hvordan det er slik, eller hvordan vi kan håndtere det. Uten Herren går vi rundt blinde, og vi gjør alt som er godt i stykker.

For å ta et mye omtalt eksempel: Vi sløser bort nær halvparten av all mat vi produserer. Fordi vi ikke ikke bryr oss, og fordi vi ikke vet hvordan vi kan håndtere den bedre. Omtalt her blant annet.
Og hvor mye mer sløser vi ikke på konflikt, misforståelser, krig og urettferdighet? Vår klode har mer enn nok for oss alle sammen, om vi bare visste å kunne håndtere det rett.
Om vi lever trofast etter Herrens vilje og hans rettferdighet, så er Gud en ordningens gud som vet å løse slike problemer for oss.
Vi har rikdommene allerede, vi trenger bare Herrens hjelp for å fordele alt rett. Slik vi at alle kan få det vi behøver.

Så hva er det å leve trofast etter Herrens vilje da? Hva er det som er Hans beskjed til oss?
Misjonsbefalingen ber oss om å gå ut og gjøre alle folkeslag til Hans disipler. Nye testamentet lærer oss mye annet også, og om ikke det var nok så les også resten av Bibelen. Gamle testamentet inneholder mye verdifullt, jødene glemte bare i sin iver at de var barn og at de behøvde hjelp til å kunne gjøre det som de var bedt om. Skal vi nærme oss voksne, må vi også få med oss det som er verdifullt i det gamle testamente.
Tiende er et godt eksempel.Ikke som en lov, men som en oppfordring. For hvordan ellers skal vi kunne holde oppe et godt samfunn der kan lære det vi behøver?

Jeg skriver fordi jeg har glemt dette, men likevel tidvis oppdager at det er rett. Ikke kall meg for et godt eksempel.
Det lille jeg oppdager, likevel, er nok for Herrens nåde som er god mot meg.
Jeg gir litt, og Herren ser til at folk husker på meg. Når de har mat som de ikke vet hvor de skal gjøre av, så tenker de på meg i stedet for å kaste det. Jeg får å spise, verdt mer enn det jeg har gitt.
En fattig lønn kanskje, men slik blir det vel når jeg gir som om jeg var fattig?

Alt tilhører i utgangspunktet Herren, vi har fått å låne fordi vi ikke har tillit til Ham. I den tro at vi på en eller annen måte skal kunne gjøre bedre enn Ham.
Så det er ikke en gang snakk om å kunne gi. Det er snakk om å ha tillit til at vår Gud kan ordne ressursene bedre enn oss, og la Ham gjøre det etter Hans vilje.

Nå er det ikke snakk om at vi skal gi til hva som helst. Vi skal spørre Herren om hva Han vil at vi skal gjøre med det vi har, å kunne gi pengene rett er å kjenne Hans veier. Det er ikke uten grunn at Paulus ber oss om framfor alt å lære kjenne det profetiske, det er å lære kjenne Herrens veier slik at vi kan gå etter dem. Også skal vi gjøre det, etter beste evne.

Jeg tror ikke at vi skal være redde for å gjøre feil, Herren vet hvor små vi er og Han tilgir oss for det. Det er ikke sikkert at de vi gir til gjør rett alltid, men slik som Herren tilgir oss så skal vi lære å kunne tilgi dem for det. Slik som de gode tjenerne i Jesu liknelser drev handel med de pengene de fikk. De risikerte å tape alt, men det var uansett av det gode for Herren visste at de handlet i tro på en god Herre. Det var den dårlige tjeneren som trodde han kunne bli straffet ved å risikere og derfor gravde det ned til ingen god nytte.
Vår jobb er å vite å vende om når vi ser at noe er galt, så skal vi lønnes i vår tro på vår Herre som kan gjøre allting godt for den som tror på Ham.

Ut å gå! Oss alle sammen! Forvalte godset etter Herrens vilje!

Anita leste fra Johannesevangeliet i dag. Og det var bra. Fra kapittel 4: (1)«Da Herren ble klar over at fariseerne hadde blitt fortalt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes - enda Jesus selv ikke døpte, men disiplene Hans - forlot Han Judea og dro tilbake til Galilea. Det var nødvendig for ham å dra gjennom Samaria.
Så kom han til en by i Samaria, som blir kalt Sykar, nær det jordstykket som Jakob ga til sin sønn Josef. Jakobs brønn var der.
Jesus, sliten som Han var etter reisen, satte seg ned for å hvile ved brønnen. Det var rundt den sjette time på dagen.
Så da, når en kvinne fra Samaria kom for å hente vann, sa Jesus til henne: «Gi meg å drikke!» For disiplene Hans hadde gått inn i byen for å kjøpe mat.
Da sa den samaritanske kvinnen til Ham: «Hvordan kan Du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om drikke?» For jøder har ingen ting å gjøre med samaritanere.
Jesus svarte henne: «Hvis du bare hadde kjent igjen Guds gave og hvem Han er som sier til deg: «Gi meg å drikke», da ville du spurt Ham, og han skulle ha gitt deg levende vann.»
Kvinnen sa til Ham: «Herre, du har ikke noe å øse opp med, og brønnen er dyp; hvordan kan du da hente levende vann? Er du større enn vår far Jakob, som ga oss denne brønnen og selv drakk av den, slik som hans sønner og buskapen hans også gjorde?»
Jesus svarte henne: «Alle som drikker av dette vannet vil bli tørste igjen. Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet bli tørste igjen. Det vannet som Jeg vil gi ham, skal i Ham bli en kilde med vann som bobler og renner over til evig liv.»
Kvinnen sa til Ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg aldri blir tørst og heller ikke behøver å komme hit hele tiden for å hente opp vann.»
Til dette sa Jesus til henne: «Gå og rop på mannen din og kom tilbake hit!»
Kvinnen svarte: «Jeg har ingen mann.» Jesus sa til henne: «Du gjorde rett i å si: «Jeg har ingen mann.» For du har hatt fem menn, og den du har nå, er ikke din mann. Der talte du sant.»
Kvinnen sa til ham: «Herre, jeg ser og forstår at Du er en profet. Våre forfedre tilba på dette fjellet, men dere jøder sier at Jerusalem er det stedet hvor man skal tilbe.»
Jesus sa til henne: «Kvinne, tro meg, den tiden kommer da dere ikke bare skal tilbe Faderen på dette fjellet, og heller ikke bare i Jerusalem. Dere (samaritanere) forstår ikke hva dere tilber. Vi kjenner hva vi tilber, for frelsen kommer fra Jødene.
Men en tid vil komme, ja den er faktisk allerede her, når de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker slike mennesker som hans tilbedere. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe Ham i ånd og sannhet.»
Kvinnen sier til Ham: «Jeg vet at Messias kommer, Han som kalles Den Salvede(2), og når han kommer skal Han forkynne oss alt som vi behøver.»
Jesus sa til henne: «Jeg som nå snakker med deg, Jeg Er.» (3)

Så...
Det som slår meg når jeg hører denne teksten er hvor dårlig det står til med dette folket. Hvilke rester er det igjen av det en gang som stolte folket? De sto ved Jakobs brønn, brønnen til han som ble kalt Israel, og som er forfar til Israels tolv stammer. Les Josvas bok om du ikke har gjort det, for den forteller om hvilken tro de hadde, det folket som Moses ledet ut av ørkenen. Hvordan de gikk fram, der flomstore elver delte seg for dem og Jerikos murer falt. De tok landet i seier, og etterhvert... gikk feil, falt for vantro og etter hvert avgudsdyrkelse.

Jesaja 28 er et annet interessant stykke tekst. Den forteller ikke bare om hvor langt forfallet var kommet før angrepene fra Assyria (og etter hvert bortførelsen til Babylon), men også mye om hvor fariseere og lovlærere begynte sitt verk.

Jeg siterer: (1)
«Ve over Samaria, drankerne i Efraim(4) sin stolte krone, og over dens visnende blomst av herlig skjønnhet som ligger over hodet på den rike dalen, hvis folk er overmannet og syk av vin!
Se, Herren har en som er sterk og mektig; som en haglstorm og et ødeleggende uvær, som mektige, flommende strømmer av vann vil Han kaste dem ned til jorden. Med fremmede føtter skal drankerne i Efraim sin stolte krone trampes ned.
Og den visnende blomst av herlig skjønnhet som ligger over hodet på den rike dalen, vil være som den første modne fiken før høsten. Når det er en som ser den, vil han raskt plukke den og spise den opp med det samme.
På den dagen skal hærskarenes herre være en herlig krone og en skjønn krans for resten av sitt folk. Han skal være rettens ånd for den som sitter som dommer, og styrke for den som slår angrepet tilbake ved porten.
Men selv disse sjangler av vin og snubler av sterk drikk: Prest og profet sjangler av sterk drikk, vinen gjør dem forvirret, sterk drikk gjør at de snubler og går vill. De farer vill når de skal se, de fomler når de skal dømme.
For alle bord er fulle av skitt og spy, det finnes ikke en flekk som er ren.
Til hvem vil Han lære kunnskap? Og hvem vil han få til å skjønne budskapet? Til småbarn som nettopp er avvent fra melk? De som nettopp er tatt bort fra brystet?
Er det dette Han tenker om oss? For det kommer bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der.
Nei, for med menn med stammende lepper og fremmede tungemål vil Han tale til dette folket.
Det var Han som sa til dem: «Dette er den sanne hvile, la den trette finne hvile ved den», og: «Dette er freden som gir styrke.» Likevel ville de ikke høre.
Derfor vil Herrens Ord bare fortsette å være til dem: «Bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt her» så de skal falle baklengs og bli knust, ført i feller og fanget.
Hør derfor Herrens Ord, dere spottere som hersker over dette folket i Jerusalem!
Fordi dere har sagt: «Vi har sluttet en pakt med døden, og vi har gjort en avtale med dødsriket. Når den flommende svøpen farer fram skal den ikke komme til oss, for vi har gjort løgn til vår tilflukt, og falskhet har vi gjort til skjulested.»
Derfor sier Herren Gud dette: Se, jeg legger en stein til grunnvoll på Sion, en prøvd stein, en kostbar hjørnestein, en fast grunnvoll. Den som tror, flykter ikke.
Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddesnor. Haglet skal feie bort løgnen de har til tilflukt, og vannene skal flomme over skjulestedet.
Deres pakt med døden skal slettes ut, og avtalen dere har med dødsriket skal ikke holde stand. Når den flommende svøpen farer fram, så skal den trampe dere ned.
Så ofte som den farer fram skal den drive dere bort. For morgen etter morgen skal den fare forbi, ved dag og ved natt. Bare å høre og forstå skal være grufull redsel for dere.
For sengen er for kort til å strekke seg ut i, og teppet er for smalt til å dekke seg med.
For Herren skal reise seg som på Perasimfjellet. Som i Gibeondalen skal Hans vrede rase, så han kan gjøre sitt arbeid, det arbeid som dere ikke kjenner, og utføre sitt verk, det verket dere ikke kjenner.
Derfor, vær nå ikke spottere, så båndene som binder dere ikke skal bli sterke. For et krav om ødeleggelse har jeg hørt fra Herren, Hærskarenes Gud, over hele landet og hele jorden.»

Ja, vi har også en Jesus-profeti midt oppi her. Hjørnesteinen skal en dag komme.
Men mer, de skal falle og de skal lære av det. Når det gode ikke hjelper, får de se det som ikke er godt. Bud og regler hjelper dem ikke, det skal fange dem. Moseloven er gitt fordi folket ikke ville tro, og mer skal det være for den som ikke vil høre. Abraham som ble regnet som rettferdig nok til å få løftet var ikke bundet av lov, men han så og trodde når Herren kom.

Når Herren Jesus til slutt kom, satt de fortsatt fast i bud og regler. At Israel på Jesajas tid hadde «gått inn i en pakt med døden» kan rent konkret tolkes som avtalen de inngikk med Egypt, Egypt var i forfall og avtalen holdt ikke lenge. Men som så mye annet kan det også tolkes mer generelt. Egypterne var opptatt av døden, det er ikke vanskelig å se etter det de har etterlatt. Kan de hende disse jødene var med på dødsriter, så de også «magisk» skulle unngå døden? For å tro at de fikk støtte fra egypterne har det vel hvertfall vært nødt til å være med på en del «forbrødring».
Og hva er vel dødsriket, løgn, og falskhet annet enn å i gå i sammen med ondskap?
Slike bilder har en verdi også i vår tid, det er hva vi strekker oss etter når vi ikke har vår tillit i Gud.

Så tilbake til Jesus, der han møtte kvinnen ved brønnen. Det denne kvinnen hadde gjort, og det er mulig hun var i ferd med å ødelegge et ekteskap, var antagelig bare en parentes i forhold til alt det som ellers skjedde. Hun visste ikke. Hun trengte livets vann, så hun ikke hele tiden behøvde å tørste.

Jesus var Kongen. Han var den som samlet. Jødene hadde funnet ut at de ikke en gang ville snakke med sine brødre i nord lenger, de var blitt fremmede. Det som var Josef, Jakobs (Israels) mest elskede sønn til del, det var nå regnet som en styggedom for de som ennå kalte seg jøder. Jesus var ikke opptatt av hvor man skulle gå for å be, han bad stort sett overalt der han kom, og lot andre gjøre det samme.
Gud var hans far som ga ham gode gaver, og han elsket Gud for det. Han fulgte, ikke av tvang men av kjælighet. Kjærlighet er det som bygger, og det gjør oss til konger.
Loven, som de var opptatt av og trodde skulle være til rettferd, den ga bare urettferdighet. Egen rettferd, uten tanke for Guds perspektiv, den kommer man ikke langt med. Det blir bare en kilde til forvirring og dom.

Men Jesus tok alt dette, han tok på seg all deres urettferdighet. På korset sa han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» og det er den endelige dommen. Ondskapen tilhører den onde selv, ikke oss mennesker. Vi har bare så lett for å bli smittet av ondskap, om vi ikke har troens styrke i oss til å beskytte. Tenke at det er enklere sånn, slik vi selv tenker. Tenke at det ikke er noe håp, eller at det er for vanskelig. Ingen ting av dette er sant, men vi trenger å vite det og holde fast ved det.

I tro skal vi finne evig liv. Og det er det gode.


1) Oversettelsen er en blanding av Bibelen Guds Ord Studieutgave og Amplified oversatt til norsk av meg. Meningen er å få en mer presis, meningsbærende oversettelse. Det kan hende det går ut over lesbarheten her og der men det er ting jeg syns det er viktig å få med meg, som jeg syns norske oversettelser går for fort igjennom. Sammenlign med din egen bibel om du vil. Jeg er glad for forslag til hvordan det kan gjøres bedre.
2) «Kristus» betyr på norsk «Den Salvede». Det er altså ingen forskjell, annet enn at «Den Salvede» er lettere å forstå på norsk.
3) Guds navn betyr bokstavelig talt «Jeg Er». Bibelen er full av slike henvisninger, men på samme måten som ordspill er de vanskelig å oversette.
4) Efraim: De ti stammer som utgjorde nordriket.